Når det jeg brenner for fører meg inn i misjon

 

austin-pacheco-752107-unsplash-1

På min konfirmasjonsdag stod jeg foran den store forsamlingen med en mikrofon i hånden og sang. «I’ll praise you Lord forever» runget gjennom steinkirka, idet jeg sang solo for første gang. Jeg hadde da vært kristen i seks uker. Jeg visste ikke hvordan man bør være som kristen eller hvordan å formulere gode bønner til Gud. Jeg var ei jente på tretten år, godt kjent med prestasjonspress og travel skolegang og mange fritidsaktiviteter. Familien min var ikke kristen, og jeg lengtet etter en kjærlighet som ville vare og tilfredsstille hvor ingen annen kunde fylle meg. Så møtte jeg Jesus og Han viste seg være akkurat det jeg hadde savnet uten å være klar over det. Han kom inn og forandret livet mitt. Mine drømmer og fremtidsplaner formet seg etter Hans drømmer. Jeg ble mindre opptatt av min egen karriære og lengtet etter å bli med på å skrive Hans historie. Han ville gjennomføre sine planer uansett, men hvis jeg kunne bli med på det ville jeg for alt i verden ikke gå glipp av det.

Fordi jeg hadde fått livet mitt forvandlet ved et eneste møte med Jesu kjærlighet, lengtet jeg etter å fortelle det videre til andre. Min iver etter å finne ut av Guds hensikt med mitt liv og med verden drev meg til å bli med på det aller meste av leirer, bønnekonferanser og festivaler. Gjennom tenårene vokste troen min og min personlige relasjon med Gud utviklet seg stadig. Jeg husker en dag i klasserommet på videregående, da en kompis spurte meg hva jeg hadde lyst til å jobbe med. «Jeg vil bli misjonær.», svarte jeg. For å være ærlig skjønte jeg nok ikke helt hva det vil si å være misjonær, men jeg visste at jeg ønsket å virkelig tjene Gud med livet mitt, og å gjøre Ham kjent for andre.

I dag er det gått ti år siden jeg ble konfirmert. Jeg er 24 år gammel og jobber fulltid i Ungdom I Oppdrag. Jeg ser nå er at det går an å virkelig tjene Gud med livet sitt uten å nødvendigvis være misjonær. Jeg tror at vi alle er kalt til å være med å fullføre Jesus sine siste ord til disiplene før Han reiste fra jorden: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteusevangeliet. 28,18-20) Jeg tror at Gud har utrustet oss alle med forskjellige gaver som verktøy for å gjøre Ham kjent for de rundt oss, slik at de kan leve i en nær relasjon med deres Far.

I mitt tilfelle dreier det seg mye om lovsang. Jeg er utrolig glad i å lovsynge Gud, og mye av min tjeneste handler i dag om det. Men jeg ble ikke lovsangsleder over natten. Det har krevd tid og overgivelse, og ikke minst mot. Du skjønner, som konfirmant begynte jeg å oppdage at jeg hadde en fin sangstemme, men den var uslipt. I min menighet brukte vi masse tid i lovsang, og idet jeg ble alt mer glad i å lovsynge Gud begynte jeg å drømme om å stå foran og lede mennesker i lovsang. Lite visste jeg om at det ville være starten på en spennende reise inn i misjon.

For meg var det spesifikt – jeg hadde lyst til å lede andre i lovsang ved å synge og spille piano. Der hadde jeg en utfordring, siden jeg ikke kunne spille piano. Så første skritt ble å finne fram min storebrors gamle keyboard, printe noen akkorder fra internet, og bare begynne. Jeg storkoste meg med å sitte timevis på rommet mitt, og spille det lille jeg kunne, og synge til Gud om alt jeg hadde på hjertet. Det ble et tilfluktssted hvor jeg var alene med Gud og koblet med hjertet hans. Noen måneder gikk, og jeg hadde fortsatt ikke fortalt noen om at jeg holdt på å lære piano. Ikke heller om mine lovsangsleder-drømmer. Jeg hadde en indre overbevisning, en tro, om at jeg skulle klare dette. Men jeg var redd at drømmen ville knuses hvis jeg fortalte det til noen som ikke trodde jeg skulle klare det.

Så kom tvilen. «Er dette min egoisme som ønsker oppmerksomhet? Står Gud bak denne drømmen? Finnes det virkelig plass for meg?» I min menighet hadde vi allerede fantastiske lovsangsledere, og jeg lurte på hvem jeg var, å komme her og tro at jeg var noe. Én ting var hva jeg kunne gjøre med dette, men hvordan ville andre reagere på det? Da hadde jeg et valg. Jeg kunne la frykten hindre meg fra å fortsette, eller, jeg kunne trosse frykten og satse på at Gud var med meg.

Så en kveld delte en kompis noe med meg. Han fortalte meg at Gud hadde gitt ham et bilde: «Jeg så deg spille piano og lede mennesker i lovsang,» Midt i min usikkerhet bekreftet Gud at Han sto bak meg, og at drømmen jeg hadde også var Hans. For en god Far vi har! Et halvt år etterpå ledet jeg for første gang lovsang med piano. Fortsatt uslipt, men godt på vei.

Det jeg opplevde gjennom de neste årene var at Gud er trofast til å forsørge når Han leder. Det ble annerledes enn jeg hadde forventet – og det ble ennå bedre! Jeg ble med å reise med team rundt i Norge for å undervise og støtte lovsangsteam, ungdomsgrupper, og menigheter i lovsang. Jeg hadde ledere som trodde på meg og støttet meg, og jeg vokste masse. Der ifra ledet Gud meg videre til Ungdom I Oppdrag, hvor jeg gikk en Disippeltreningsskole og har jobbet i over tre år nå.

Jeg hadde en drøm om å glede Gud og lede mennesker nærmere Ham. Jeg elsket å synge og spille. Den drømmen som dukket opp og vokste seg større inni meg var Gud som ledet meg til lovsangstjeneste i misjon. Det så jeg ikke da, men jeg ser det nå. Jeg var uslipt men jeg var villig. Jeg er langt ifra fullært men jeg fortsetter å følge drømmen Gud ga meg. Og Han fortsetter å forsørge.

Lær mer om DTS

Siste innlegg

Abonnere her!

Interessert i DTS? Finn ut mer nå:

LEAVE A REPLY