Jeg oppdaget en lengsel etter Jesu kjærlighet blant norsk ungdom

javier-allegue-barros-440362-unsplash

Jeg gikk inn i russetiden som krussepresident i mitt fylke, med gullkort i lomma og kors på buksa. Jeg ville så gjerne stå fram og vise at jeg elsker Jesus, og jeg ville være et lys for andre i russetiden. Likevel var det noe som gnagde på innsiden av hjernen: ”Hvordan i all verden skal jeg klare å bringe opp Jesus på fest?”. Å dele troen min har alltid vært noe jeg syntes var vanskelig. Redd for å bli dømt av verden, eller fornærme noen og å snakke om Jesus er ofte ikke det man forbinder med russetiden. Jeg var usikker på hvordan dette skulle gå. Jeg kan ikke huske om jeg ba Gud om naturlige sjanser til å snakke med folk eller ikke. Uansett, Gud var og er trofast. Og når jeg ser tilbake på russetiden min, blir jeg minnet på den første festen. Natt til 1.mai.

Tradisjon tro var vi tildelt stranda for russedåpen. All russen var samlet og festen var i full gang. Mye lyd resulterte i at jeg og noen venner og bekjente gikk litt unna for å klare å høre hverandre snakke. Jeg og ei venninne som jeg egentlig ikke kjente så godt satte oss ned og så utover havet, det var iskladt og vi kunne høre dundringen fra musikken kanskje førti meter unna. Plutselig spør hun meg: ”Hvorfor tror du egentlig på Jesus?”. Jeg ble først litt paff. Det kom så brått. Ikke forventet, selv om jeg gikk med et kors på russebuksa mi. Jeg hentet meg inn igjen og ganske snublende begynte jeg å fortelle. Prøvde å finne de rette ordene. Tiden gikk og de andre gikk tilbake til festen. Vi ble kalde og stive i kroppen av å sitte på steinene.

Jeg husker ikke helt hva vi snakket om, men det er ikke så nøye. Det jeg husker er nysgjerrigheten hennes! Hun hadde en tørst og en lengsel etter å bli kjent med Jesus, selv om hun kanskje ikke visste det selv. Gud gav meg muligheten til å være et lys i hennes russetid. Han gav meg muligheten til å gi henne håp. Når jeg ser tilbake på denne dagen skulle jeg ønske at jeg var mer frimodig. At jeg hadde delt mer, eller spurt henne om jeg kunne bedt for henne. Men det gjør ikke noe. Dette var et STORT steg for meg og jeg vet at min himmelske Far er stolt av meg. Stolt av dette lille steget i lydighet til Han.

Samtalen med denne venninna virker kanskje ikke som noe veldig stort. Hun sa ikke ”ja” til Jesus der og da. Jeg vet ikke om hun ble overbevist eller om hun husker så mye av den samtalen. Men jeg har håp og jeg tror den Hellige Ånd hadde startet et arbeid i henne. Sådd et frø i hjertet hennes som jeg fikk være med på å vanne det. Disse, kanskje tjue, minuttene natt til 1.mai gjorde noe med meg også. Noe jeg bærer med meg i dag: Det finnes en lengsel etter Gud der ute. Til og med blant norsk ungdom. Blant norsk russ. En lengsel som ikke kan fylles med alkohol, sex eller gode karakterer. En lengsel som bare perfekt kjærlighet fra Gud kan tilfredsstille. De gode nyhetene er at Gud virkelig ønsker å tilfredsstille denne lengselen! Han jobber med hjertene våre, Han prøver konstant å komme i kontakt med barna sine. Vi som allerede vet at vi er Hans barn får være med ”pappa på jobb”. Han gir oss sjanser, igjen og igjen, til å spre hans rike på jorden. Selv om det fortsatt er utfordrende for meg blir jeg mer og mer gira på å dele om Jesus. Jeg vet at jeg ikke er perfekt og ikke har alle svarene, og det er greit. Gud har alle svarene, og han snakker gjennom meg, gjennom oss.

___________________________________________________________________________

Ester går nå på Disippelskole her på Grimerud, for å bli ennå mer kjent med Gud, og vokse i å dele Jesus med mennesker i Norge og  andre nasjoner. Har du lyst til å finne ut mer om Disippeltreningsskole?

Lær mer om DTS

 

Siste innlegg

Abonnere her!

Interessert i DTS? Finn ut mer nå:

LEAVE A REPLY