Hvordan frykt nesten hindret meg i å dra ut i misjon

DOSA3506

 Jeg har strevd med frykt mesteparten av mitt liv. Jeg har bekymret meg for hva andre tenker om meg, for å bli syk, for usannsynlige ulykker, for nivået på karakterene mine på skolen, for å snakke foran en forsamling, for regninger og listen kunne fortsatt. Da jeg fikk barn fikk jeg enda flere bekymringer å kjempe med. Som forelder er du ansvarlig for et helt lite menneskes eksistens. Du må mate, skifte på og kle dem. Du må forsørge følelsesmessig og fysisk fostring. Du må ta dem til legen når de er syke og trøste dem når de har vondt. Du må begynne å tenke på utdannelsen og det åndelige livet deres. Du er bokstavelig talt den som åpner døren inn til verden, deres vokter, lærer og forsørger.

 

Med vårt første barn tenkte jeg ikke så mye over det, men etter at vi hadde fått begge guttene begynte realiteten av hva jeg hadde forpliktet meg til, å synke inn. En overveldende følelse av ansvar begynte å tynge meg. Jeg husker at jeg ofte drømte at en av guttene druknet, og jeg våknet av at jeg kaldsvettet. Når mannen min tok med seg barna alene til en park på andre siden av byen, klarte jeg ikke la være å forestille meg hva som ville skje hvis de havnet i en bilulykke. Jeg bekymret meg for om de ikke hadde på seg varme nok klær om vinteren, og ikke nok solkrem om sommeren. Jeg ble hysterisk når de plukket opp søppel fra bakken, jeg så for meg dødelige sykdommer som kravlet over de perfekte, små lubne hendene.

 

Da de var små bekymret jeg meg for hvordan språket og hjernen deres utviklet seg. Får de nok riktig stimuli og personlige samhandling med oss, og med andre? Etterhvert som de ble større bekymret jeg meg for den sosiale helsen, skjermtid og for hvem som skulle sitte barnevakt for dem. Og la oss ikke engang gå inn på temaet overgrep mot barn. 

Overfloden av informasjon i samfunnet vårt hjelper heller ikke. Tusenvis av artikler, bøker, råd og forskning, ofte også motstridende informasjon fyller internett i overveldende mengder. Man kan virkelig ikke google noen ting lenger, resultatet av det man finner kan være fryktelig skremmende for en mor.

Jeg hatet å føle på så mye frykt og angst, og jeg lente meg på vennene mine, menigheten min og åndelige mentorer for å få hjelp til å overvinne mye av det, og for en periode fant jeg mye frihet. Jeg så mye fremgang, men så begynte Gud å utfordre meg på et helt nytt nivå når Han ledet meg og mannen min til å ta en Disippeltreningsskole (DTS) med Ungdom i Oppdrag, i Norge.

På mange måter nådde kampen min mot frykt som mor et vendepunkt da vi tok denne beslutningen. Tusenvis av tanker og følelser av bekymring kom opp til overflaten igjen ved tanken på å flytte en hel familie på fem til et annet land. Vår yngste sønn var ikke engang ett år. Jeg måtte velge hva jeg virkelig trodde om Gud og hva jeg trodde om frykt. Jeg visste at Gud ledet oss til å ta en DTS. Jeg ville reise utenlands i misjon, men å tenke gjennom alle de praktiske utfordringene og hindringene det ville gi å gjøre dette med små barn, føltes som et stort fjell å bestige. Hva om det ble for vanskelig? Hva om jeg ikke kom til å klare det?

 

Jeg måtte faktisk komme til et sted der jeg innså at det var for vanskelig og at jeg ikke kunne klare det. Og det var hele poenget. Gud førte meg til et dypere nivå av tillit til Ham. Jeg prøvde så desperat å være alt for barna mine, lage en trygg verden for dem, og strevde for å gjøre alt rett. Jeg tror jeg innerst inne trodde at det var dette Gud ville at jeg skulle gjøre. Jeg trodde at Han ville at jeg skulle være ansvarlig, på toppen av situasjonen, alltid ha et svar, kristen forelder som forutså mine barns behov når som helst og alltid visste akkurat hvordan jeg kunne møte disse. 

 

Det avgjørende punktet kom våren før vi flyttet, da jeg følte Guds tiltale traff meg i hardt i brystet.” Hvis du mistet hele familien din i dag, ville du fortsatt å følge meg?” Ansiktet mitt var fullt av tårer og smerte, svaret mitt var brutalt og ærlig. "Det er jeg ikke sikker på, Gud.” Hans umiddelbare respons var ikke fordømmelse eller skuffelse på grunn av min mangel på tro. I stedet følte jeg Hans trøst, som om Han skjønte hvor vanskelig det var. Og så hørte jeg Ham si: "Det tryggeste stedet din familie noen gang kan være, er overgitt  til meg.” Der og da, kunne jeg ikke si at jeg trodde på Ham, men det var som om Han gav meg et valg, ikke basert på følelser eller engang hva jeg tenkte, men et faktisk valg. Det var ikke bare et valg om å overgi familien min til Ham, eller å ikke overgi familien min til Ham. Det Gud egentlig ville vite var hva jeg trodde om Hans natur og karakter. Var Han god nok til at jeg kunne stole på Ham med noe så verdifullt som familien min? Jeg måtte velge om jeg skulle tro Ham på Hans ord, eller ikke.

 

Jeg kjente fortsatt på noe angst og frykt, men jeg valgte å tro på hva Han sa, selv om jeg ikke følte for det. Jeg valgte å kaste meg inn i Hans godhet og risikere alt på løftet om at Han er trofast mot sitt ord. Det er skummelt, jeg må innrømme det. Jeg er fortsatt menneskelig. Jeg bekymrer meg fortsatt. Jeg kan fortsatt kjenne på frykt. 

 

Men etter det, så jeg Han gjøre det Han sa Han skulle gjøre. Han forsørget for alt vi trengte for å dra ut i misjon som familie. Alt fra finansiering til relasjoner til pastoral støtte og til og med riktig tidspunkt og sted for oss å ta en DTS. Noen få måneder senere flyttet vi til Norge. Innen vi kom frem, var jeg helt med, men fortsatt hadde jeg øyeblikk der jeg tvilte. Men hver gang jeg ble redd eller bekymret, var Han der. Det er fortsatt mange utfordringer, men Gud fortsetter å vise sin godhet til og med i de små tingene. Sånn som en rosebusk i blomsterbedet i hagen min, eller den veldig gode bruktbilen vi fikk for en god pris. Gud har forsørget gode venner, oppmuntrende ord og til og med fint vær, alt til rett tid. 

 

Jeg tror Han bryr seg så mye om hva vi frykter og Han vil at vi skal stole helt på at Han er den Han sier at Han er, spesielt når det kommer til våre barn. Til slutt er det jo Han som vil være deres beskytter, lærer og forsørger. Han er deres Far, akkurat som Han er min Far. Og Han elsker dem og har en enda bedre plan for livene deres enn jeg har. Jeg kan stole på at Han vil lede dem og meg inn i fremtiden bedre enn jeg noen gang kan drømme om. Jeg trenger ikke være redd. Og å overgi seg er ikke så skummelt som det føles. Jeg kan stole på Ham. 

 

Hvis du er bekymret for å ta med din familie på DTS, spør Gud hva Han tror. Og la Han minne deg på hvem Han er.

 Lær mer om Familie DTS

Siste innlegg

Abonnere her!

Interessert i Familie DTS? Finn ut mer nå:

LEAVE A REPLY